Immunsystemet er kroppens forsvar mot infeksjoner og infeksjonssykdom. Det består av to deler: Ett førstelinjeforsvar og ett andrelinjeforsvar.
Førstelinjeforsvaret har vi med oss fra fødselen av, og vi kaller det derfor det medfødte immunforsvaret. Førstelinjeforsvarets oppgave er å sørge for at sykdomsfremkallende (patogene) bakterier og virus ikke kommer seg inn i kroppen. Førstelinjeforsvaret gjenkjenner alle mulige potensielt skadelige inntrengere og uskadeliggjør dem fortløpende og uten at vi merker noe til det. Det er takket være førstelinjeforsvaret at vi holder oss friske og raske det aller meste av tiden.
Andrelinjeforsvaret, immunsystemets spesialforsvar, læres og trenes opp gjennom livet, og vi kaller det derfor det adaptive (tillærte) immunforsvaret. Dette forsvaret mobiliseres bare i tilfeller hvor førstelinjeforsvaret ikke har klart å holde sykdomsfremkallende (patogene) bakterier og virus ute. Da tilkalles spesialstyrkene, som setter i gang en voldsom jakt for å identifisere og tilintetgjøre inntrengeren som gikk under radaren til førstelinjeforsvaret, før den rekker å gjøre skade i kroppen. Når dette skjer, merker vi at allmenntilstanden reduseres, vi føler oss syk og får gjerne feber og andre sykdomssymptomer.
For at den primære forsvarslinjen skal fungere etter hensikten, er det viktig at den er plassert nettopp ved inngangsporten for mulige inntrengere. Innfallsporten for potensielt skadelige bakterier og virus er gjennom kroppens overflater, og derfor finner vi immunceller fra det medfødte immunforsvaret nettopp i kroppens overflatevev, altså i huden, i slimhinnene i nesen og luftveiene og i tarmveggen.
Det adaptive immunforsvaret kalles gjerne også for det spesifikke immunforsvaret. Det er denne delen av immunforsvaret som utvikler og produserer antistoffer etter infeksjon, og som vi utnytter når vi lager og setter vaksiner for å beskytte mot helt spesifikke patogener og sykdommer. Det er det spesifikke immunforsvaret de fleste tenker på når de hører og leser om immunhelse, og det er neimen ikke så rart, så mye oppmerksomhet som det har fått gjennom media og helsetjenesten de siste årene.
I evolusjonssammenheng er denne delen av immunsystemet nærmest for en nyvinning å regne, og vi finner det derfor bare i høyerestående dyr og i mennesker. Astma og allergi er eksempel på nyoppståtte (i evolusjonssammenheng) sykdommer vi ser i mennesker, som skyldes immunologiske feilreaksjoner som kan oppstå i denne delen av immunsystemet.
Det medfødte immunforsvaret fungerer som en allround og kontinuerlig grunnberedskap og er et urgammelt, velprøvd og solid forsvarsverk som får ufortjent lite oppmerksomhet i når det er snakk om kroppens infeksjonsforsvar. Kanskje er det fordi det ikke gjør så mye ut av seg; det bare surrer og går i bakgrunnen og gjør jobben sin uten at vi legger merke til det. Vi tenker jo sjelden over det når vi er friske og raske. Det er gjerne først når vi ligger nede for telling med en eller annen forkjølelse eller influensa, at vi skjenker immunforsvaret vårt en tanke.
Det medfødte immunforsvaret er bevart gjennom hele utviklingshistorien og finnes i alle dyrearter. Mange dyr har sågar bare det medfødte immunforsvaret å lene seg på, noe som virkelig illustrerer hvor godt dette primære forsvarsverket er og hvor viktig det er for overlevelse. Det medfødte immunforsvaret er faktisk så kritisk viktig, at mutasjoner som medfører feilutvikling eller feilfunksjon i det, er ikke forenlig med liv.
I tidligere tider, da vi levde tettere på naturen enn vi gjør i dag, og hadde nær kontakt med natur og jord, fikk det medfødte immunforsvaret vårt daglig omgang med alskens mikrober og jordstoffer. Dermed fikk det trening i å gjenkjenne et bredt spekter av ulike mikrober og i å skille potensielt farlige mikrober fra ufarlige. Overrensligehet og overdrevne hygienetiltak i dagens moderne samfunn frarøver det medfødte immunforsvaret slik eksponering, som det gjennom evolusjonen er tilpasset. Dette kan, ifølge hygienehypotesen, ha som konsekvens at immunsystemet ikke får nødvendig «trening», og føre til redusert evne til å motstå smitte, samt gi opphav til astma og allergi.
Beta-1,3/1,6-glukan fra gjærsoppen Saccharomyces cerevisiae har tilsvarende struktur og virkemåte som betaglukanene man finner i jordsopp, og som utgjør en vesentlig del av nedbrytningsproduktene i gammel skogsjord. Strukturen likner samtidig på betaglukaner som finnes i ulike patogene mikrober, og som det medfødte immunforsvaret derfor har lært å kjenne igjen som signaler det er lurt å være ekstra oppmerksom på. Beta-1,3/1,6-glukan fra gjærsoppen Saccharomyces cerevisiae skjerper cellene i det medfødte immunforsvaret, og med en sterk første forsvarslinje har kroppen de beste forutsetninger for å holde seg frisk.
