Huminstoffer er naturlig forekommende organiske forbindelser som dannes når døde planter og småkryp brytes ned av mikroorganismer i fravær av oksygen. Denne anaerobe nedbrytningsprosessen går svært langsomt, og det kan ta tusenvis av år før dødt plantemateriale er fullstendig omdannet til huminstoffer. Huminstoffer finnes i torv/myr, i brunkull og i slam på bunnen av innsjøer, og de utgjør også en vesentlig del av nedbrytningproduktene i gammel skogsjord, humus.
Det finnes ulike huminstoffer i jord. Felles for dem alle er at de er store og komplekse molekylstrukturer med en grunnstruktur som skriver seg fra vedstoff i planter (lignin), og at de inneholder ulike typer funksjonelle grupper, kjemiske grupper som gir større molekyler spesielle egenskaper. Egenskapene til de ulike huminstoffene er forskjellig og avhengig av hvilke funksjonelle grupper de inneholder, som igjen avhenger av hvor lenge og hvordan nedbrytningen har foregått og hvilke planter og annet organisk materiale de er omdannet fra.
Ulike huminstoffer kan altså ha forskjellig type bioaktivitet, det vil si at de på hver sine måter kan påvirke forskjellige biologiske funksjoner. Noen har vist seg å motvirke effekten av soppgifter, andre å hindre virus- og bakterieinfeksjoner, og andre igjen har vist seg å dempe betennelser.
Jordspising, geofagi, er vanlig i hele dyreriket. At vanen med å spise jord er bevart gjennom evolusjonen, tyder på at fenomenet har en viktig betydning for dyrs overlevelse.
Det er nærliggende å tro at det er jordbakteriene i seg selv vi har et biologisk behov for. Men mikrobene som er naturlig til stede i jord, er forskjellige fra dem vi har i tarmen, så forklaringen på den fordelaktige effekten av jordspising synes å være en annen.
Det har vist seg at sammenhengen mellom mikrobelivet i jorda og økosystemet i tarmen kan kobles til strukturelle komponenter som finnes i naturlige jordmiljøer, nærmere bestemt mikrobiologiske nedbrytningsprodukter som huminstoffer og betaglukaner. Mye tyder på at den positive effekten av få i seg jord kan tilskrives nettopp disse jordstoffene.
I 2019 oppdaget norske forskere at ett bestemt huminstoff, i kombinasjon med beta-1,3/1,6-glukan, påvirket økosystemet av tarmbakterier fra mennesker på en positiv måte. Det viste seg at det fremmet veksten av tarmbakteriearter som dør ut hos folk med livsstilssykdommer, samtidig som det hindret veksten av arter som det typisk er for mye av i tarmen hos mennesker med de samme livsstilsykdommene. Dette spesielle huminstoffet er blitt dannet etter svært langvarig nedbrytning av lignin i døde planter og finnes i eldgammel jord og i forhistoriske avleiringer av planter og smådyr i brunkull.
Huminstoffet renses i en prosess som sikrer at alle andre stoffer fjernes. Huminstoffet er ufordøyelig og tas ikke opp av kroppen, og sammen med beta-1,3/1,6-glukan, som også er ufordøyelig, passerer det gjennom fordøyelseskanalen uten å bli brutt ned.
