Jan Raa sin forskning omtales i NRK radio

I programmet Det Beste fra Ferievikarene på NRK den 3. juli 2021, blir Jan Raa og hans forskning omtalt. De er innom Raa´s forskning på tarmflora, rekens fordøyelse og enzymer som brukes i pcr-tester for å nevne noe. Litt uhøytidelig blir han også nevnt som nobelpris kandidat.

Du kan høre programmet i NRK sin nettspiller her. Og ønsker du bare å se kjapt hva det dreier seg om, kan du lese hva som ble sagt her.

Geir Erik Berge, Velkommen.

Du er mangeårig dyrlege og naturfaglærer her i vår kanal.

Du kommer med melding om en tusen år gammel bæsj som er gravd fram og undersøkt nøye av forskere. Hvorfor er dette her så viktig, dritten til folk?

Jo, det er kjempespennende fordi det man har klart å gjøre nå er å kartlegge hvilke bakterier som var i denne bæsjen.

Men den var jo tusen år gammel?

Ja, men den har ligget tørket i ørkenen i Utah i USA. Og selv om bakteriene er døde, så er jo alle genene deres der. Og dermed har man klart å genteste bæsjen fra tarmfloraen til mennesker for tusen år siden, også har man sammenlignet denne med en bæsj som er funnet i Mexico fra samme tid, i tundraen i Russland.

Også har man funnet ut at det har skjedd dramatiske endringer i tarmen vår siden den gang.

Akkurat som det er en massedød blant livet på jorden sånn globalt, så har det også vært en massedød i tarmen vår. Antall arter som er i tarmen i dag, i forhold til hva som var den gangen …

(avbryter) Men nå spør jeg deg rett ut, er ikke dette like greit da?

Nei, det er akkurat det det ikke er. Samspillet mellom bakteriene i tarmen vår og genene deres og genene våre er kjempeviktig for at vi skal være slik vi er, ikke minst at vi skal være friske.

Dette med fedmeepidemien som har kommet, dette med hjerte og karsykdommer som har kommet, kan ha veldig mye å si med hvordan tarmflora vi har.

Og nettopp dette at det er et samspill mellom genene. Altså, det er ca 10 ganger så mange gener i bakteriene som det er i oss, fordi de er så mange arter. Så du kan si at et individ er egentlig et samarbeidsprosjekt, men vi utgjør egentlig bare 10 % av det prosjektet.

Så det var ikke nødvendig for denne personen som ble liggende i ørkenen i Utah å gå på apoteket og få sånn ekstra middel for å holde balanse i tarmen altså?

De hadde antakelig en veldig mye sunnere tarmfunksjon enn det vi har og selv om de kanskje ikke levde så lenge på grunn av andre årsaker, så levde de et mer sunnere liv og var mye friskere.

Det har vært en dramatisk massedød i bakteriefloraen i tarmen de siste 1000 årene. Og kanskje har mesteparten av dette skjedd de siste 100-150 åra.

Hva kan vi lære av dette her?

Det aller viktigste vi kan lære er at det vi spiser og det vi gjør med miljøet vårt, både når det gjelder antibiotika, når det gjelder sprøytemidler, og hvordan vi prosesserer maten vår, det har betydning for tarmhelsen vår og dermed også for helsen vår.

Nå føler jeg på meg at noen har tenkt at vi må ta patent på denne dritten der, også må vi få tak i alle disse genene til alle disse bakteriene som var der, også selger vi det på apoteket.

Ja, og hadde vi kunne gjøre det så hadde det vært fint, og det er noen som har prøvd å gjøre det. Vi har en norsk professor som døde for ikke lenge siden, som var veldig opptatt av og hadde nærmest en hellig gral av gammel avføring.

Men jeg er så heldig å få være med på et forskningsprosjekt med en gruppe både yngre og eldre forskere. Og en jeg må få lov til å trekke frem der er professor “emeritus”, som det heter så fint når man har blitt pensjonert, han er fler-og-åtti år, Jan Raa.

Han har vært en sånn rebell innen biologien i de siste 60 årene.

Han har hatt som utgangspunkt at “når naturen ikke stemmer med læreboka”, det er da det er interessant.

Hva var det du nevnte, var det tarmøkologi?

Ja, nemlig. Det Jan Raa har sett på er “hvorfor er det sånn at enkelte bakterier blomstrer opp og lager forråtnelse i tarmen vår”. Hvorfor kan ikke disse bakteriene samarbeide som de gjorde i gamle dager?

Og da har han begynt å se litt på hva som skjer blant annet i tarmen til urfolk i Amazonas og slike steder. Fordi de gjør en del ting som vi ikke gjør. Også har de faktisk en mye rikere tarmflora enn det vi har. 

Så nå har han et spennende samarbeidsprosjekt, hvor jeg får være med litt på dyresiden, hvor vi ser på “Hvordan kan vi få disse bakteriene til å snakke sammen?” Og hvordan kan vi lære av måten naturen gjorde i gamle dager? Nettopp for å få disse bakteriene, økologien som vi kaller det, mellom disse bakteriene, sånn at de aksepterer at alle skal være der og ingen skal være der i større antall enn ellers.

Også har han formulert noen hypoteser som går på elektrontransport mellom disse her og hvor den strømmen blir av, som er kjempespennede.

Men går dere da i gruppen og samler opp bæsj og undersøker?

Ja, både for mennesker og dyr. I fjor så hadde vi en hundepest som vi ikke visste riktig hva skyldtes. Antakelig var det summen av visse type bakterier. Og i forbindelse med det har vi testet en del av disse hyptosene, og så ser det ut til at vi kan få de andre bakteriene til å utkonkurrere disse “skurkebakteriene” som vokste opp. Det er kjempespennede fordi dette åpner opp for helt nye måter å behandle både diare og dette med oppblomstring av forråtnelses-bakterier osv – og få fordøyelsen til å fungere bedre.

Så Jan Raa mener jeg er i ferd med å gjøre en revolusjon når det gjelder tarm i dag, basert på tusen års kunnskap.

____ (pausemusikk)

Men du, du har allerede trukket frem professor Jan Raa og hans arbeid. 

Men så sa jeg tidligere at “reker kan faktisk være med å redde liv” og da er vi over på noe som kobles opp mot covid-19 tester.

Kan du fortelle litt mer om det?

Det kan jeg gjerne gjøre. Vi kan takke Jan Raa og ting rundt han for at vi i det hele tatt har covidtester i dag. 

Er det sant?

Det er helt sant. 

Gjelder det over hele verden?

Ja, hele verden.

Fordi… ja det er vel ca. 30 år siden, da jobbet han ved fiskeri og da var han hele tiden opptatt av hvordan vi kan utnytte disse ressursene videre. Så ble han veldig interessert i fordøyelsen på reker.

(latter)

Poenget er at reker lever i havet og der er det kaldt. Og alle fordøyelsesprosesser og alle kjemiske reaksjoner som skjer i kroppen vår, de trenger enzymer. Og enzymer er stoffer som er i stand til å speede opp en spesifikk kjemisk reaksjon til å gå veldig fort.

Så når du får maten din i tarmen din, så har du fordøyelsesenzymer som spalter opp denne maten på en bestemt måte som gjør at du kan suge den opp.

Men rekene må da gjøre det under kald temperatur og sånne enzymer er altså verktøy som biokjemikerne bruker r de skal kjøre kjemiske reaksjoner og kjemiske tester.

Og det han tenkte var at i denne reketarmen så er det noen enzymer som jobber ved kald temperatur. Og alle enzymer de ender på -aser, og enzymer som spalter av fosforgrupper heter da fosfataser.

Så tenkte han, disse må jo kunne brukes til ting. Han søkte forskningsrådet og midler til dette. Og de reagerte ca sånn som du gjorde, med samme latter. Så han pantsatte huset sitt for å finansiere dette og klarte å isolere, ikke bare denne alkaliske fosfatasen, men en del andre enzymer også.

Og igjen så sier han at, jeg fikk ideen, men jeg hadde et team med molekylærbiologer og biokjemikere rundt meg som gjorde en fantastisk jobb. Nettopp til å kartlegge disse enzymene. Også patenterte de det og så lå det i skuffen en stund.

Men du skjønner at folk stopper opp litt når man sier at løsningen ligger i en reke?

Men det er nettopp det som er fint med sånne som Jan Raa som hele tiden sier “Hvorfor har naturen valgt å gjøre det på denne måten?” “Og hvordan gjør naturen det?”

Rett før dette så hadde han egentlig snudd helt opp ned på hele immunologien med spørsmål helt fra han var barn. Man sier at antistoffer er så viktig for å motvirke infeksjoner, men meitemarken blir jo infisert stadig vekk nedi jorden, men den lager ikke antistoffer og har ikke det i immunforsvar. Går alldeles strålende.

Plantene har det ikke, men har allikevel en form for immunforsvar.

Torsken har gitt på båten hele dette systemet med antistoffer.

Allikevel så har de et medfødt immunforsvar som kanskje er det aller viktigste.

Og han har skrevet om læreboka på mange måter der på hvordan vi skal forstå det medfødte immunforsvaret.

Men tilbake til rekene.

Når man skal genklippe, da må du åpne opp DNA molekylet og da må du klippe av fosforgruppe … (avbrytes)

Dette er ikke noe du gjør ved kjøkkenbenken med saks.

Vel, ikke langt unna, men du må ned på enzymnivå. 

Du har sikker hørt om krisper – og du har hørt om kloning. Når du skal klone, da må du klippe litt i genene. Da bruker du en sånn fosfatase. Og det som var spesielt med den fosfatasen han fikk tak i, det var nettopp det at den kunne jobbe ved lav temperatur i laboratoriet. Men så må du jo stoppe den da når den har klippa nok og da kunne man bare heve temperaturen littegrann, også slutta den å virke. Så det ble det perfekte verktøy.

Kort fortalt, denne rekefosfatasen ble brukt i forbindelse med kloning, i forbindelse med pcr-testing, og i covid-19 tester som vi bruker i hele verden, så er reke-fosfosfatasen til Jan Raa.

Det står ikke med liten skrift “produced by Jan Raa” eller noe?

Burde stått det. Nei, det står sap.

Det som skjer da. Når du skal påvise covid-19, så er det en spesiell gensekvens du skal påvise. Og da klipper du opp genet, slik at du kan forsterke det opp, også skrur du av enzymet bare ved å endre temperaturen littegran.

Og hva står sap for? Det står for schrimp alkaline phosphatase. Rekefosfatase.

Så fant han flere enzymer der også. Blant annet noen nukleaser. Det betyr altså at de kan klippe nukleinsyre  eller dna.

Og hvis Astrazenica og Johnson Johnson hadde vært litt kjappere ute. Hva er det som skjer med de tilfellene det går gærent der? Det er antakelig at det ligger igjen forurensningsrester av det mediet som disse virusene vokste i. Det kunne de klippet bort hvis de hadde brukt disse nukleasene. Så det tipper jeg kommer til å skje i fremtiden.

Dette er altså et knippe med sånne som enzymer som ble oppdaget til tross for at han ble ledd ut av Forskningsrådet

Da må konklusjonen bli, ring Jan Raa.

Vet du hva, han synes jeg er en nobelpris verdig for det arbeidet han har gjort opp i gjennom og det arbeidet han er i ferd med å gjøre, i en alder av 81-82 år.